Alt såg jo så fint og flott og flott ut då me la i vei for å gjera vår innsats på årets Novembermarked i menigheten. Etter iherdige studier i bøker og anna fekk eg til og med sydd dyne og pute med trekk til den flotte dokkesenga som Kari hadde rosemala til utlodningen. Litt bakverk kom også med, samt litt (altfor lite!) som skulle seljast på loppemarknad.Eg hadde fått plass ved koppar- og kar-avdelingen, mens Knut rådde over avd. med tekniske saker og ting. Og ting gjekk unna! Ikkje minst for Knut som avslutta dagen med å selja min gamle og gode ytterjakke på posesalg for kr. 20,- At det går an! Det blei presisert at ingen klær skulle på loppemarked, og dette var også det einaste klesplagget som gjekk med, og det i siste sekund.
Eg kom fornøyd med sju store og fine basargevinster, tre gamle tekanner, ei enorm gammal rulle, brukte uteleker til hytta, tre glass heimelaga syltetøy, to boksar med dei første småkakene og ein stiftemaskin + + Men så var altså jakka mi borte, og den skuldige fekk sanneleg høyra det. Til stor applaus! Men det var han som fekk tilbud om ei seng for natta og ekstra sjelesorg. Eg derimot, kva fekk eg? Ikkje tilbud om å få låna ein jakke på heimveien eingong!
Men mykje fekk me med oss heim likevel. Litt til å eta, litt til julepresanger, litt til hytta og litt til kjellaren. Håpet er at det no blir nyrulla dukar til jul.
Og restane blei kjørt på søppelfyllingen på mandagen. 
Og eg fekk ny (og mykje betre!) jakke etter to dagar. Men at det går an!
